KRÅDs direktør Erik Nadheim ble invitert til Japan for å fortelle om norsk kriminalitetsforebygging og terrorangrepet 22. juli. Til høsten kommer Stortingets justiskomité etter for å lære om det japanske systemet, som vi fikk sett noen glimt av i desember.

Tekst: Erik Nadheim

En viktig oppgåve for KRÅD er å informere om kriminalitetsforebyggende tiltak. Vi har som prinsipp å si ja til alle invitasjoner og forespørsler, så sant det er praktisk gjennomførbart.

En kveld hos et pensjonistlag i en av Oslos nabokommuner virker kanskje ikke så forlokkende, men det er faktisk meningsfullt og viktig å fortelle: Nei; det er ikke slik at kriminaliteten bare stiger og stiger, og Ja; det er faktisk mulig å forebygge mye og skape mer trygghet.

Så da forespørselen kom i september 2011 om vi kunne ta imot en japansk universitetsdelegasjon, på rundtur i Norden, var det selvsagt å si ja. Det er også en del av KRÅDs samfunnsoppdrag.

Delegasjonen delte seg i Oslo for å rekke mest mulig, og vår oppgave ble å foredra noen timer for de to professorene Emi og Minoru, til akkompagnement av Vestlandslefse og kaffe.

PÅ HJEMMEBANE: Professorene Minoru Saito, Kokugakuin universitet i Tokyo og Emi Yano,  Ryukyus universitetet på Okinawa.

Ambassaden inviterte til seminar

Japansk høflighet er vel kjent. Så at takksigelsene var overstrømmende etterpå, ble tilskrevet kontoen for kulturelt mangfold.

Overraskelsen var derfor stor da en e-post kom noen uker senere med invitasjon til Japan.

Emi og Minoru hadde tatt kontakt med den norske ambassaden i Tokyo, som ikke bare var villig til å invitere til et seminar i sitt store auditorium, men også sa ja til å sponse arrangementet.

TOKYO: Med sine 13 millioner innbyggere er Tokyo verdens tettest befollkede byområde. Når hele landet teller 128 millioner mennesker, kan det muligens bidra til å forstå at Justisdepartementet alene består av mer enn 40 000 ansatte. (Klikk på bildet for å se større versjon)
Foto: Trey Ratcliff/Creative Commons

I tillegg til den nordiske modellen for tverrfaglig, kriminalitetsforebyggende innsats, var japanerne også interessert i å høre om hendelsene 22. juli, det norske folks reaksjoner i ettertid, politiutdanningen i Norge og reglene for bevæpning.

Målgruppen var ansatte i Justisdepartementet og universitetsjurister.

Det var derfor naturlig å alliere KRÅD med Politihøgskolen, og snaue to uker før jul dro undertegnede til Tokyo sammen med læreren i forebyggende politiarbeid, politioverbetjent Camilla Giske.GJESTEFORELESER:

Et svært interessert publikum 

Hvorvidt foredragene våre var en suksess må andre svare på. Men interessen var stor og noen kom svært langveisfra.

Det ble satt strek ved 100 påmeldte. Og selv om arrangementet varte i tre timer, var mange interessert i å diskutere etterpå.

(Hvorfor har dere ikke dødsstraff i Norge? Og heller ikke livstid? Hva er «preventive custody»? Hvor lenge blir en drapsmann holdt innesperret om han ikke er strafferettslig tilregnelig? Er det sant at norske fengsler er som hoteller, med bare en person på hver celle, med eget bad og toalett?)

I likhet med i Norge er tallene for registrert kriminalitet svært lave, sammenliknet med nærmest ethvert annet land.

Skal man først reise til Japan er det viktig å lære noe også. Så skal da også Stortingets justiskomite til Japan neste høst. Derfor var det å knytte kontakter med lokale juridiske og kriminologiske miljøer et av ambassadens formål med å invitere til seminar.

40 000 PÅ JOBB: Det japanske justisdepartementet ligger vakkert til, og har en enorm stab av ansatte.

Vi var også høflighetsvisitt i det japanske Justisdepartementet. Der var det mer enn 40.000 ansatte!

Beliggenheten er rett ved det keiserlige palass med praktfull utsikt over den omkransende parken.

Ungdomsstraff i jenteskole

Etter eget ønske fikk vi fikk blant annet orienteringer om hvordan man reagerer mot barne- og ungdomskriminalitet.

I Japan har man egne familiedomstoler, med innslag av restorative justice-prinsipper, blant annet ved at ofrene gis en større plass enn i vanlige domstoler.

Foreldre og øvrig familie forutsettes også å spille en viktig rolle i oppfølgingen. Overraskende mye minner faktisk om «ungdomsstraff», slik det her hjemme er foreslått i Prop. 135 L (2010-2011).

En mulig reaksjon er tvungent opphold i «Training School». Vi besøkte Aikoh som var for jenter 14 – 19 år. Skolen var omgitt av et gjerde og dørene var låst, så dette var en lukket institusjon.

Oppholdet kunne var i inntil to år. Dagene var fylt med skole, annen yrkeskvalisfisering og sosial trening.

Mye oppmerksomhet ble rettet mot et normalisert liv ute. Foreldre var jevnlig på besøk, også med læreren på skolen som jentene skulle gå på etter løslatelsen.

Høysikkerhetsfengsel med seksmannsrom

Overgangen til besøk ved et høysikkerhetsfengsel var svært stor.

Fengselet i Yokohama ble bygget i 1855, som mange norske fengsler, men var siden ombygd. Administrasjonsbygningen minnet mest om en hotellresepsjon med marmorsøyler og elegante trapper.

Men hverdagen for de snaut 1300 fangene var en helt annen. Fengselsdirektøren viste stolt frem grafer over kapasitetsutnyttelsen fra år til år. Og til vår norske forbauselse var den aldri under 100 %, og et enkelt år helt oppe i 120 %.

På spørsmål om hvordan dette var mulig, fikk vi en pedagogisk forklaring: Hver celle er beregnet på seks personer. Det er bare to senger. Hvem som skal ligge der, bestemmer fengselsbetjenten. Resten sover på gulvet. Og om det sover fire eller seks mann på gulvet gjør vel ikke så stor forskjell?

Disiplinen i fengselet var skremmende. Vi gikk gjennom verkstedhall etter verkstedhall. De innsatte måtte stå i stram giv akt, med ryggen til.

Det var ulovlig å se på oss som passerte. På samme måte som det var ulovlig å snakke sammen under arbeidet.

GJESTEFORELESER: Camilla Giske i gang med sitt foredrag i Tokyo.

Narkotika uhørt i fengselet

Det naivnorske spørsmålet om narkotikamisbruk var et problem i fengselet, var det nærmest umulig for vertskapet å forstå.

Riktignok satt det mange stoffmisbrukere der, men hvordan skulle de få tak i stoff?

Alle besøk skjedde med glassvegg og ingen fikk permisjon. Spørsmålet om det noen sinne hadde vært en rømming ble bare avfeid som et forsøk på en dårlig spøk.

Gjennomsnittsalderen på de innsatte var 47 år, noe som etter norske forhold er svært høyt.

Vi ble forklart at en viktig årsak til dette var at det japanske velferdssystemet var for dårlig utbygd, så en del eldre begikk kriminalitet for å bli fengslet. På den måten ble de sikret mat og losji. Eldste innsatte var 84 år.

For å slutte med noe vi kan lære av: De små lokale politistasjonene, Koban, er vel kjent. De er spredt rundt overalt og er den japanske varianten av nærpoliti.

Det er ingen enhetlig arkitektur. De små husene utgjør miljøskapende innslag rundt omkring. Politibetjentene har serviceoppgaver med å forklare kart og vei, ta vare må hittegods, motta anmeldelser og ellers ivareta beredskapen.