|
|
Mandag 9. mai 2011:
Min hverdag som dommer i tingretten handler om mye mer enn paragrafer. Den handler ikke minst om å møte liv som er blitt snudd på hodet, om menneskene som opplevde at ting gikk galt - og om de brutale konsekvensene.
Svært mange av sakene har ett påfallende fellestrekk. Det kommer til syne i historiene vi hører.
Som den om familiefaren som en helgekveld bestemte seg for å kjøre i stedet for å gå. Og som endte i rettssalen, tiltalt for kjøring i ruspåvirket tilstand.
Familien og vennene må leve med at han ikke kan kjøre bil i minst to år framover. Han risikerer å miste jobben. Men var likevel heldig, som ikke tok liv i løpet av den skjebnesvangre kjøreturen.
Nettopp dét marerittet rammet en ung mann som jeg møtte i retten: En kveld på byen. Litt alkohol, litt hasj. Ikke spesielt høy promille, ikke veldig mye hasj. Men kombinasjonen var livsfarlig da han satte seg bak rattet, med kameraten ved sin side.
Nå satt han tiltalt for å ha drept sin venn i utforkjøringen, uten å huske noe av det som skjedde. En lang fengselsstraff venter. Venner har vendt ham ryggen. Et liv er borte, et annet er ødelagt.
I retten møter vi også samboerparet der kvinnen er slått helseløs fordi mannen har drukket for mye og latt sjalusien ta overhånd. Vi møter unggutten som en kveld ruset seg for å feste, men som mistet grepet – eksploderte i sjalusi og vrangforestillinger, og skadet kompisen sin med spark og slag.
Ingen av disse kan skru tida tilbake. Selv om de så gjerne skulle ha gjort det – og tatt andre valg.
I stedet må de i retten for å ta ansvar for sine handlinger. Historiene er tragiske for alle impliserte – og det store fellestrekket handler om rus. Vi har fem dommerårsverk ved vårt embete. Ett av disse er til enhver tid opptatt av saker som er knyttet til rus. Nesten halvparten av de rene straffesakene relaterer seg til rusbruk.
Kan vi som samfunn ta noen andre valg, for å hindre at disse tragediene rammer familie etter familie? Kan vi forsøke å velge annerledes på felter der rusen koster samfunnet milliarder av kroner, og ødelegger menneskers liv?
Som medlem i Det kriminalitetsforebyggende råd har jeg gått inn for tiltak som kan bremse tilgangen på både legale og illegale rusmidler. Vi er for å begrense skjenketider, opprettholde begrensninger i salg av alkohol – og for fortsatt kamp mot narkotika.
Disse holdningene bygges ikke bare på den virkeligheten jeg møter i retten. De underbygges av forskningen som peker på den klokkeklare sammenhengen mellom rus og kriminalitet, mellom rus og vold, omsorgssvikt og personlige tragedier.
Alkoholforbruket i Norge er i dag høyere enn noen sinne, og øker stadig. Samfunnskostnadene er beregnet til nærmere 20 milliarder kroner i året. Og i retten ser vi hver dag de menneskelige konsekvensene.
Én ting er valgene samfunnet kan gjøre for å forebygge kriminalitet begått i rus. Like viktig er valgene hver av oss tar: Hva gjør du når en bekjent setter seg i bilen for å dra hjem fra fest med alkohol i blodet? Hva gjør du selv, når du tenker at det bare er en ørliten tur på nattestille veier?
Ta det på alvor.
Dine egne valg kan snu livet på hodet for både deg selv, venner og familie. Og velger du klokt, kan du forebygge tragedier.
Liv Synnøve Taraldsrud er sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal tingrett og nestleder i Det kriminalitetsforebyggende råd. Hun er tidligere lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling og ledet Taraldsrud-utvalget som utarbeidet NOU 2008:15 “Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll”.
|
|
Torsdag 8. april 2011:
Høres det ikke flott ut å ta med deg et vrient problem inn i et rom med konstruktive fagpersoner, bruke 20 minutter og komme ut igjen med en liste over mulige løsninger?
Hva om du straks kan gå innom flere rom, med enda flere erfarne mennesker som kommer med kortfattede, konkrete innspill til ditt ene, store problem?
Tenk deg hvilken liste du kan ta med hjem etterpå!
Dette var det som skjedde da studentene på videreutdanningen i kriminalitetsforebyggende politiarbeid nylig arrangerte en erfaringskonferanse på Politihøgskolen.
Hver av studentene hadde invitert med seg to personer fra sine respektive faglige nettverk på hjemstedet: En leder og en ekstern samarbeidspartner.
Der satt de, våre dyktige studenter, sammen med sine to medbrakte gjester hver. Da er spørsmålet: Hvordan sørge for at det kommer noe håndfast og konkret ut av en slik dag?
Vi forsøkte denne metoden:
Forsamlingen ble delt inn i seks grupper, som hver fikk tildelt to problemer å begynne med. Disse ble presentert av utvalgte problemeiere blant de inviterte gjestene, som fikk et minutt hver til å legge fram hver sin problemstilling. Deretter skulle de være stille, og bare lytte.
Nå var det gruppa som skulle snakke. Én og én fikk ordet etter tur, for å gi tips, råd eller innspill til problemeieren.
Etter nøyaktig 20 minutter ble problemeierne geleidet til neste rom. Der satt en ny gruppe klar til å lytte til deres problemer og sette i gang en ny runde med innspill.
Etter én time hadde hver problemeier fått innspill fra tre ulike grupper. Vi brukte to timer, slik at hvert problem ble drøftet av seks grupper før dagen var over.
Etterpå kom en av deltakerne bort med notatene fra sine runder med sitt ene problem, og utbrøt:
- Her er det minst tre-fire tiltak jeg har lyst til å prøve ut med én gang!
Hva slags problemer kom de så med, de tolv som var invitert til å være problemeiere?
Noen eksempler:
Hvordan forebygge vold i sentrum?
Hvordan kan vi forebygge at enkelte skoler blir og forblir "problemskoler"?
Hvordan forebygge at ungdom og deres foreldre, som har vært offer for personran med utenlandske gutter, utvikler rasistiske holdninger?
Hvor raskt bør politiet kobles inn når barn gjør kriminelle handlinger?
Hvordan kan rusomsorgen samhandle på best mulig måte med politi og andre etater?
Hvordan kan vi jobbe sammen i etterkant av voldssaker i nære relasjoner for å sikre at det ikke skjer igjen?
Hvordan få et godt tverrfaglig arbeid og unngå at man skyver ansvaret over på hverandre?
Vi har helt sikkert alle vært på møter der liknende emner har vært oppe. Ikke alle diskusjoner er like nyttige.
Ofte preges ordskiftene av hierarkiet: Hva gjør det med resten av gruppa at ordføreren eller lensmannen er til stede? Hvem er det som sjelden tar ordet, men som ofte har mye å komme med på tomannshånd?
På vår erfaringskonferanse ordførere, lensmenn, kommunalsjefer, politibetjenter, SLT-koordinatorer, rådgivere, direktører og feltarbeidere side ved side.
De færreste kjente hverandre.
Alle fikk nøyaktig lik taletid før de måtte gi ordet videre.
Tipset er herved overbrakt til andre forebyggere som ønsker seg nye tanker: Invitér inn et knippe ressurspersoner som du kanskje ikke ser i ditt daglige virke, men som ser de samme problemene fra en annen vinkel.
Muligheten er stor for at du etterpå gjør det samme – og får en aha-opplevelse.
Elisabeth Myhre Lie er medlem i Det kriminalitetsforebyggende råd, høgskolelektor ved Politihøgskolen og fagansvarlig for videreutdanning i kriminalitetsforebyggende politiarbeid. Elisabeth er cand. polit. Fra Universitetet i Oslo med hovedfag i kriminologi og mellomfag i psykologi.
|
|
Mandag 5. april 2011:
Når du eller jeg bryter lovene og reglene som gjelder for samfunnet vi lever i, får det konsekvenser for oss. Og det er riktig – slik må det være. Dette er et av rettsstatens prinsipper som gjelder for alle.
Konsekvensen er som oftest en form for straff. Og målet for straffen er at den av oss som har brutt loven, skal endre adferden og velge en ny kurs. Da er det avgjørende viktig hva slags innhold straffen gis.
Mange er vant til å se på en strafferettslig reaksjon som ren straff; isolasjon og "pine".
Slik behøver det ikke være. En gjennomtenkt straffereaksjon fra et klokt system kan gi store muligheter for endring og nye sporvalg.
For en tid tilbake deltok jeg i en konferanse arrangert av industri- og finanskonsernet Ferd, under overskriften "Ungdom – utgiftspost eller inntektskilde?". Dette var en del av konsernets satsing på sosialt entrepenørskap.
Ferd investerer årlig 20 millioner kroner i mennesker og prosjekter som bidrar til å skape positive endringer hos barn og unge. Investeringsfilosofien retter seg mot prosjekter som har svar på utfordringene samfunnet ikke har klart å løse.
Det ble en spennende konferanse som viste fram alternative tiltak overfor ungdom som faller utenfor det ordinære A4-samfunnet. Særlig vekt ble lagt på de som arbeider for å integrere ungdom i arbeidslivet, med følgende hovedtanke:
Alle mennesker har et stort potensial i seg. Når de får de rette mulighetene, kan de selv oppdage potensialet og virkeliggjøre sine mål og drømmer.
Nettopp dette er også hovedtanken i en av de mest spennende, alternative straffereaksjonene som tilbys unge lovbrytere i dag.
Regjeringen lanserte den i handlingsplanen "Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008)", og prosjektet fikk navnet Oppfølgingsteam.
Dette handler om å finne alternative reaksjoner på gjentatte lovbrudd – for å hjelpe ungdom inn på nye spor.
I Oppfølgingsteam ser vi at innholdet i en straffereaksjon også kan gis en positiv mening, og skape helt reelle valg for den enkeltes framtid. Denne metoden virker!
Men hvordan gjøres det i praksis?
Jeg har vært så heldig å få arbeide med Oppfølgingsteam i Oslo gjennom flere år. Det begynner vanligvis med en straffesak, der en ung lovbryter risikerer fengsel eller store bøter etter gjentatte alvorlige lovbrudd.
Men for svært mange vil verken fengsel eller bøter skape forandring eller bidra til en ny kurs. Det er her påtalemyndigheten og domstolen kan velge annerledes: De kan ilegge en påtaleunnlatelse med særvilkår om Oppfølgingsteam.
Dette betyr at den unge i stedet for den tradisjonelle straffen kan inngå en forpliktende avtale om å jobbe hardt for å endre livet sitt, med hjelp fra både familiemedlemmer, slekt, venner, skole, barnevern og helsetjenesten.
Oppfølgingsteam handler om at den unge får hjelp til å gjenopprette skaden han eller hun har påført andre, ta ansvar for egne handlinger og se nye muligheter.
Vi bruker meklingsmøter og stormøter med alle involverte å skape oppklaring og forsoning. Vi setter i gang skreddersydde hjelpetiltak der ungdommens eget nettverk kobles inn, både det private og det offentlige. Vi gir positiv feedback som mange aldri før har fått. En egen koordinator følger opp, og avholder jevnlige møter for å sikre at avtalen følges.
Dette er hardt og langsiktig arbeid, ikke minst for den unge det gjelder.
Men vi ser at det virker.
Vi ser at Oppfølgingsteam skaper forandring, at unge lovbrytere nå bryter med en destruktiv livsstil, at de unge får hjelp til å bygge opp gode og solide relasjoner som støtter dem på veien og hjelper dem å nå målene sine.
Slik snur vi også omverdenens bilde av den unge lovbryteren, slik tittelen på konferansen gjorde det. Han eller hun er ikke lenger bare "mislykket" og "problembarn".
De blir positive forbilder, som viser at det går an å trosse gamle feiltrinn, velge en ny kurs og virkeliggjøre både sine mål og sine drømmer.
Lasse Rolén er medlem i Det kriminalitetsforebyggende råd og leder for Oppfølgingsteam ved Majorstua politistasjon i Oslo. Han har lang erfaring innenfor ulike deler av barnevernet og tverrfaglig samarbeid, og er også en mye brukt foredragsholder om alternative straffereaksjoner.
|
|
Fredag 17. mars 2011
Nå i januar var det tiårsmarkering for drapet på Benjamin Hermansen. Femtenåringen som var på feil sted til feil tid ble offer for et hat rettet mot sin hudfarge.
Denne tragedien skapte sterke reaksjoner blant oss, og vekket et stort engasjement mot rasisme og diskriminering. Selv fikk jeg aldri møte Benjamin, men i tiden etter drapet ble jeg godt kjent med mammaen, Marit, og de nærmeste vennene hans.
Benjamin var en sosial og snill gutt, omgitt av flotte venner. Vi skylder Benjamin og hans nærmeste å aldri glemme den urett han ble utsatt for, slik at dette ikke skjer igjen.
Mennesker er forskjellige, men vi er alle like når det kommer til følelser og behov. Vi fungerer bedre i hverdagen når vi føler oss vel. Trivsel øker gjennom gode opplevelser i nære relasjoner.
For et barn er det foreldrene som er de mest betydningsfulle. Barn vokser ved å føle kjærlighet, trygghet, anerkjennelse og mestring. I den sårbare ungdomstiden er behovene de samme, selv om foreldre oftere blir avvist.
Andre voksne kan bli viktige, det være seg slektninger, lærere, trenere eller venners foreldre. Ungdom har stor påvirkningskraft på hverandre, og heldigvis opererer de aller fleste i sunne miljøer.
De mindre heldige barna som kommer fra belastede hjem, opplever verden annerledes. Dårlige relasjoner til foreldre kan føre til et anstrengt forhold til seg selv. Dersom barn ikke blir stimulert med positive følelser, gir det rom for de negative følelsene.
En oppvekst preget av usikkerhet, sårbarhet, angst og ensomhet fører til avmakt. Ingen er laget for å tåle slike følelser, og over tid utvikles negative sosiale mønstre – det kan være utagering, rus eller isolasjon. Og noen markerer seg gjennom vold.
Den beste måten å forebygge negative følelser på, er å stimulere de positive følelsene. Da er vi avhengige av hverandre, ingen klarer dette helt på egen hånd.
Vi har alle opplevd hvordan en person evner å få frem det beste i oss. En som motiverer oss til å strekke oss litt lenger. Det bor en voldsom kraft i den gode relasjonen. Det er ikke alltid vi klarer å se ringvirkningene av hva vi betyr for hverandre.
For kort tid siden snakket jeg med en politijurist som fortalte om sin egen ungdomstid. Han vokste opp med en alkoholisert far og en psykisk syk mor.
Ungdomsskolen ble stadig mer krevende og han slet med konsentrasjonen. Ekstra vanskelig var det å forholde seg til den strenge læreren.
I et friminutt tok læreren gutten til side og spurte om det gikk bra med ham. Gutten ble satt ut og svarte at alt gikk fint. Den korte samtalen forandret guttens inntrykk av læreren. Timene til den strenge læreren ble høydepunktene på ungdomsskolen.
Læreren var like streng som før, men gutten skjønte at det var fordi læreren brydde seg om ham. Relasjonen deres ble bedre, og gutten fikk troen på seg selv.
Da jeg spurte om han noen gang fortalte læreren hvor viktig han var, svarte han nei. Han hadde ikke vært klar over lærerens betydning før han selv var blitt godt voksen.
Gjerningsmennene som drepte Benjamin, har naturlig nok opplevd en vanskelig barndom. De må like fullt ta ansvar for deres grusomme gjerning. Medieoppslagene for ti år siden sjokkerte hele nasjonen.
Noen må likevel ha blitt mindre overrasket, ettersom de var bekymrede vitner til drapsmennenes barndom og deres utvikling.
Det er umulig å endre fortiden. For tusenvis av barn og unge vi daglig bekymrer oss for er det fremdeles håp.
En samtale i et tilfeldig friminutt endret livet til en politijurist. Det er kraften i slike møter vi aldri må glemme. En bedre måte å minnes Benjamin på finnes kanskje ikke.
Marco Elsafadi er medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd, foredragsholder og tidligere høvding i stiftelsen New Page, som fra 2000 til februar 2011 ga individuell oppfølging av utsatt ungdom. Marco kom til Norge som palestinsk flyktning ti år gammel, og ble etterhvert kjent som basketspiller i en rekke klubber og på landslaget. Han ble kåret til "Årets forbilde" på Idrettsgallaen i 2006 og ble tildelt "Åpenhetsprisen 2007" av Mental Helse.
|
|
Mandag 7. mars 2011
Det finnes et intenst politiarbeid som foregår hver dag i hele Norge. Det skjer ofte i det stille – uten at mange ser det, uten at det slås opp i avisene eller tv-nyhetene, uten at det nødvendigvis gir heder og ære i etaten. Dette arbeidet jeg tenker på skjer i møte mellom erfarne, kloke politifolk og unge mennesker som har mistet fotfestet.
Disse møtene kan være viktige vendepunkter i unge menneskers liv.
De kan være et sted der myndig handlekraft kombineres med omsorg. Der tjenestemenn med kunnskap og kløkt ser hva den ferske lovbryteren trenger mest av alt – og greier å snu ham eller henne noen få, men viktige grader inn mot tryggere grunn.
Ikke bare med egne krefter, men ved å spille på lag med andre hjelpere i lokalsamfunnet, som barnevernet, skolen og helsevesenet. Det er i disse møtene mange ildsjeler i politiet viser hva forebygging handler om. En tålmodig prosess bestående av omsorgsfull grensesetting, tid og tillit.
Disse møtene kan også bli noe helt annet: En kjølig registrering der hendelser blir notert, der juristene får sitt, slik at rullebladet forlenges – statistikken faller på plass, og effektiviteten lar seg måle.
Akkurat nå er politiet på vei inn i en omfattende reformprosess. Den har fått navnet resultatreformen, og handler kort sagt om å spare penger ved å effektivisere politietaten. Jeg skal ikke gå inn på alle innsparingsforslagene som ligger på bordet og som skal inn i en kommende stortingsmelding. Diskusjonen om disse er allerede i gang, og kommer garantert til å handle om organisasjonskart.
Det viktige er at denne prosessen ikke må organisere bort kompetanse og ildsjeler i jakten på bedre resultater. Mange av de viktigste brikkene i politiets arbeid, er dessverre også de som får minst oppmerksomhet: De tålmodige forebyggerne – de som vet at omsorg, ikke bøter, er det som trengs for å snu en ungdom bort fra en kriminell karriere.
Problemet er at denne innsatsen ikke måles.
Politimestrene vet mye om gjengangerne, om de tunge kriminelle. Men de har ingen måleparametre for hvor mange førstegangskriminelle som ikke kommer tilbake i politiets registre. Selv om vi vet at de som blir stoppet tidlig er politiets virkelige suksesshistorier.
De som opplever at det første møtet med politiet blir et vendepunkt i riktig retning. De som etter sitt første lovbrudd møter kloke forebyggere som hjelper dem til å gå videre i livet og velge en annen retning: det er disse som virkelig sparer både politiet og samfunnet for store kostnader. Det er her de store resultatene ligger, som en godt bevart hemmelighet.
Et oppnåelig mål for alle politimestre burde være følgende: Minst halvparten av de førstegangskriminelle under 18 år med positiv påtaleavgjørelse skal ikke registreres av politiet for nye straffbare handlinger i løpet av de neste tre årene.
Dersom politiets innsats ble bedømt ut fra dette målekriteriet, ville det ikke bare gi de tålmodige ildsjelene i det forebyggende arbeidet den status og respekt de fortjener. Det vil også være helt i tråd med det fremste hovedmålet i tildelingsbrevet som Politidirektoratet nettopp har fått oversendt fra Justisdepartementet:
Der er ”styrket kriminalitetsforebyggende arbeid” øverst på lista over prioriterte mål.
Og skal vi lykkes med det, trenger vi ikke først og fremst nye organisasjonskart. Vi trenger klare mål for den innsatsen politiets forebyggende ildsjeler lenge har lagt ned, slik at både jurister og politiledere forstår hvor viktig den er.
Odd Einar Dørum er leder av Det kriminalitetsforebyggende råd. Han er utdannet sosionom og har fire stortingsperioder bak seg for Oslo Venstre. Dørum var samferdselsminister og justisminister i Bondevik I-regjeringen (1997-1999) og justisminister i Bondevik II-regjeringen (2001-2005).
|
|
03.03.2011:
Hvordan tenker mannen som slår sin partner eller sin sønn? Hvilke følelser driver faren som truer barna sine? Hva vet vi egentlig om årsakene til at menn tyr til vold i familien, og hvordan kan vi best mulig forebygge det?
Psykolog Henning Mohaupt er ikke i tvil. Han mener vi må lete grundigere etter årsakene bak. Han mener vi fortsatt mangler helt vesentlig kunnskap om hvordan disse mennene forstår sin egen rolle som far og partner.
Først når vi systematisk kartlegger årsakene til at menn bruker vold mot sin egen familie, kan vi gjøre en best mulig innsats for å forebygge, mener terapeuten.
Jeg møtte Henning Mohaupt nylig, på et nasjonalt seminar om rusforskning.
Han arbeider ved behandlingstilbudet Alternativ til Vold i Stavanger, og var på seminaret for å fortelle om sine erfaringer med menn som bruker vold i nære relasjoner. Siden 1987 har Alternativ til Vold (ATV) tatt i mot flere enn tre tusen menn som bruker vold, og hjulpet dem å finne andre måter å håndtere sinne og frustrasjon på.
Men praksiserfaringene var ikke Henning Mohaupts eneste ærend. Han var også der for å fortelle at han svært gjerne vil sette i gang et forskningsprosjekt om farskap, med vold i familien som bakteppe.
I prosjektet vil han blant annet finne ut av hva slags virkelighetsbilder voldelige menn opererer med. Ikke minst hvordan de framstiller forholdet de har til egne barn. Dette er et felt der ny kunnskap er helt nødvendig og kan endre menneskers liv.
Foreløpig har han ikke alle midlene som trengs.
Et slikt prosjekt krever ressurser, og de kommer ikke av seg selv. Jeg synes ikke det er vanskelig å støtte Mohaupts appell om støtte. Dette er et felt det er verdt å satse forskningsmidler på. Det er ikke forsket nok på vold i nære relasjoner – og særlig ikke på årsakene til at menn velger å slå. Hva ligger bak voldsbruken?
La det være sagt: Det er ikke mulig å unnskylde det disse mennene gjør mot sine nærmeste. De mange tragediene som ødelegger barn og kvinners liv skal ikke bortforklares. Men skal vi hindre at dette skjer igjen og igjen, må vi forsøke å forstå hva som driver disse mennene til sine voldshandlinger.
For det første for å kartlegge mekanismene som fører inn i voldsutøvelsen. For det andre for å forebygge. Med andre ord: Sørge for at disse mennene ikke tyr til vold igjen, og forhindre at nye menn blir voldelige.
Henning Mohaupt møter voldelige menn ansikt til ansikt i terapirommet, hver uke.
Han ser at de ofte strever med nære relasjoner til andre mennesker. At de ikke sjelden mangler evner til å sette seg inn i andres sted, til å leve seg inn i andres behov, forstå andres følelser. Han mener at enkelte kan ha mangelfulle empatiske evner.
Han ser også at de ofte er livredde for å bli forlatt av familien, skrekkslagne ved tanken på at kona skal ta med seg barna og gå.
Det er da frykt blir til vold.
Når psykologen spør mennene hvordan de ser på familien sin, svarer mange at kona og ungene hele tiden prøver å gjøre livet vanskelig for dem, mens han bare vil dem godt. Bare noen få ser ut til å kunne ta inn over seg at kvinnen blir redd når han truer. Han vil jo bare vise at han er glad i henne, at han ikke vil miste henne. Nesten ingen greier å se at de selv er problemet.
I ekstreme tilfeller ender slike relasjoner i drap.
Men hos Alternativ til Vold rulles historiene opp. Og de handler svært ofte om en barndom preget av frykt, vold eller rus. Om traumatiserende hendelser i viktige barne- og ungdomsår. De fleste mennene repeterer på en eller annen måte traumene de selv ble utsatt for, eller forsøker å hindre at de skal gjenta seg. Dette er de psykologiske aspektene ved dette.
Men her er også en sosial side: Blant annet er det i høyeste grad et spørsmål om kjønn. Det er ikke tilfeldig at det er menn som oftest sliter med å forholde seg til egen vold. Dette handler blant annet om hvordan vi som samfunn oppdrar guttebarn og hvilke roller som er tilgjengelige for voksne menn.
Det er livsnødvendig å redde de utsatte kvinnene og barna ut av slike ødeleggende forhold, og det skal eksistere tilstrekkelig med tiltak for å beskytte ofrene for slike fryktelige overgrep.
Men like viktig er det å redde mennene ut av det destruktive mønsteret. For å gi de utsatte familiemedlemmene bedre beskyttelse og for å hindre at nye menn og nye familier havner i det samme uføret!
Derfor vil Henning Mohaupt få mer kunnskap om hvordan man kan stoppe voldsspiralen. Han søker om forskningsmidler, og vil bruke dem på bedre kunnskapsbaserte løsninger på et problem som hver dag rammer tusener av norske familier. Den investeringen håper jeg noen snart gjør.
Altfor mange barn vet at vi ikke har råd til å la være.
Eva Braaten er medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd. Hun er stipendiat ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Tromsø. Hennes primære forskningsområde er forebygging av alkoholrelaterte skader og lokal alkoholpolitikk
|
|
21.02. 2011:
La oss gjøre et tankeeksperiment: Se for deg at helsepersonell hver dag hadde vurdert alle som skal løslates fra arresten på Norges politistasjoner.
De hadde garantert funnet mange som sliter med rus og psykiske problemer, men som ennå ikke er fanget opp av hjelpeapparatet. Se for deg at disse menneskene ikke ble satt rett tilbake på gata for å fortsette som før. I stedet ble de tatt videre til helsehjelpen de trenger – før problemene deres blir enda større.
En slik enkel rutine for å gripe inn tidlig ville garantert spart oss for mange menneskelige tragedier. Det hadde i tillegg spart samfunnet for enorme utgifter, langt mer enn hva tiltaket ville koste å gjennomføre.
Jo lengre vi venter med å behandle de som strever med rusmisbruk og psykisk sykdom, jo tyngre blir det å hjelpe dem tilbake til et bedre liv.
I mellomtiden ser vi hva som skjer mens tiden går: Kriminalitetsstatistikken er full av alvorlige volds- og drapssaker der rus og psykiatri er hovedårsaker. Vi vet at mange av disse kunne bli fanget opp før det går alvorlig galt. Et tettere samarbeid mellom politi og helsevesen vil kunne forebygge mange av disse sakene.
Hver eneste dag blir folk satt i arresten hos politiet, på politistasjoner over hele Norge. Hvert år gjelder dette noen tusen mennesker. Noen er gjengangere, andre er der for første gang. Vi i politiet ser at mange av disse har store problemer, som hjelpeapparatet ofte ikke har fanget opp.
Politiet gjør sin jobb med etterforskning, prøvetaking og andre rutinegrep, og hver gang må politiet ta et valg: Skal personen framstilles for fengsling i domstolen, eller skal personen løslates?
Jeg vet at mange politistasjoner og lensmannskontorer har laget seg rutiner som gjør at de kontakter lege, sosialkontor og andre nettverk som kan ivareta mennesket som skal løslates – men som åpenbart trenger hjelp. Hos oss i Stavanger har vi et tett samarbeid med barnevernet, som sikrer at de yngste blir tatt vare på. Men de som er over 18 år risikerer å falle utenfor når vi i politiet må la dem gå.
Etter mitt syn burde det være en så sterk plikt til samarbeid at helsevesenet måtte vurdere hver enkelt før løslatelse. Jeg vil gå så langt som til å si at helsevesenet i lovs form burde forpliktes til daglig å kontakte politiet for å gjennomføre en slik rutine.
Det ideelle hadde vært at alle landets politistasjoner hadde helsefaglig personell fra kommunen eller NAV lokalisert i politiets virksomhet. Slik kunne vi sammen fanget opp de som faller utenfor det etablerte systemet. En slik løsning ville sikret at enhver borger som politiet må ta vare på får den helsehjelpen han trenger så raskt som mulig.
Jeg føler meg trygg på at en slik investering i samfunnet ville bety at vi etter hvert bruker mindre penger totalt. I dag bruker vi mange ressurser på oppfølging og langvaring arbeid for de som fikk falle for dypt, uten at noen stoppet dem i tide.
Henry Ove Berg er medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd. Han er politistasjonssjef ved Stavanger politistasjon, og har bakgrunn fra Forsvaret, oljeindustrien og annet næringsliv. Han var også en av initiativtakerne til fjorårets seminar om rus, psykiatri og kriminalitet i Stavanger.
|
|
25.01. 2011:
Nå om dagen tenker jeg mye på det å være medmenneske, og det å tørre å snakke med hverandre - også om det som kanskje ikke er helt som det skulle ha vært. Stopper vi opp og tar oss tid til en ekstra prat med naboen hvis vi er redd for at noe ikke er helt som det skal der hjemme? Det handler ikke om å bry seg med, men om å bry seg om.
Når flere av oss våger å stille noen enkle spørsmål der magefølelsen tilsier det, kan det være nok til at flere barn og familier får hjelpen de trenger i tide. Altfor mange sier "ja, hva var det vi sa?" i ettertid, når mye allerede har gått galt - og de husker hvor tydelige tegnene var.
Det var bare ingen som stoppet opp i tide. Det var ingen som tok kontakt med fagfolkene som kunne ha hjulpet nabofamilien med å forandre situasjonen sin til noe langt bedre.
På fagspråket kalles dette tidlig intervensjon. Det handler om å komme på banen med riktig hjelp i riktig tid. I disse dager ser vi mange eksempler på at mange barn ikke får hjelpen før det er for sent. Det vi ser, må vi lære av.
Dette handler også om å lage arenaer der ungene tør å være åpne. Særlig gjelder dette barnehagene våre. Når de der hjemme svikter de små, er barnehagen ofte det eneste stedet de har. Det eneste stedet hvor de møter trygge voksne som ser og forstår og har mot til å stoppe opp når noe kan være galt.
Barnehagene er utrolig viktige for så mange barn. Derfor er det så viktig at de har de ressursene som trengs for å få gode folk inn, og holde på de som allerede er der.
Det samme kan gjelde idrettslag og fritidsklubber. Det er ikke uten grunn at vi krever politiattest av de som skal bidra der, også på frivillig basis. De voksne der har et stort ansvar, fordi de vinner fortroligheten til mange barn og unge som kan bære på vonde hemmeligheter.
De voksne som engasjerer seg på disse arenaene, kan ofte gjøre barna så trygge at de plutselig kan åpne seg. Hvordan kan vi som voksne ta i mot en slik kunnskap om barnet og hjemmet, og bruke den på en god måte - uten at barnet senere føler at det har vært illojal, eller angrer på det som ble sagt?
Her handler det også om å ha mot og klokskap til å snakke med andre. Og gjerne drøfte det med fagfolk som har slike utfordringer som sitt fag. Det gjelder for eksempel barnevernet.
Jeg har selv jobbet i barnevernet. Og jeg vet hvor vanskelig det kan være å gå inn i familier der forholdene er gjennomsiktige. Der alle vil spørre seg hva som skjer, straks de ser kuratoren komme på besøk til naboen. Dette er bare ett eksempel på hvor viktig det er at barnevernet får nok ressurser til å bygge sterke og modige fagmiljøer. Den som venter med å gripe inn for å skåne noen fra folkesnakk og mistenkeliggjøring, rammer alltid noen andre hardere:
Nemlig barna som trenger all den hjelp de kan få.
Disse barna trenger mer enn noe annet trygghet. Inkludert tryggheten som trengs for å si at noe er galt, uten å måtte frykte for at de MÅ flytte fra mamma og pappa, uten å måtte være redd for å ta skylda på sine egne skuldre. Barnas lojalitetsbånd til foreldrene er noe av det sterkeste som finnes, fordi de ofte føler at de ikke har noen andre.
Heldigvis er det ikke slik. Heldigvis finnes det medmennesker som våger å bry seg om, og som våger å snakke om det som er galt med de som kan gjøre noe med det. Heldigvis finnes det mennesker som tør å stå opp for barn som trenger det.
Men vi trenger mange flere.
Eirin Faldet er medlem av Det kriminalitetsforebyggende råd. Hun er utdannet sosionom og var stortingsrepresentant for Hedmark i perioden 1985-2009. Hun er i dag engasjert i Røde Kors' frivillige omsorgsarbeid.
|
|
