Onsdag 18. mai 2011:

Hvorfor er det snart ingen som tør å snakke til de ”tøffe” ungdommene som lager bråk i nabolaget? Har vi overlatt forebyggingen til proffene? Ønsker vi ikke lenger å bidra selv? 

I Trondheim har vi lenge arbeidet for å forebygge negativ utvikling hos barn og unge.  Statlige handlingsplaner trekker opp retningslinjer for hvordan vi skal lykkes med innsatsen. Og mye går bra:

Aldri tidligere har vi hatt ett så godt samarbeid mellom barnevern, kultur, skole, politi og frivillige lag og organisasjoner om å bedre barnas oppvekstmiljø.  Likevel er det grunn til å stille spørsmålet: Hvor dypt stikker viljen til å forebygge?

Hvis vi ser på forskningen, vet vi mye om hva som skal til for å lykkes. Et oppvekstmiljø preget av trygghet og lite kriminalitet kan bare skapes der beboerne har ett genuint ønske om å prege sitt eget nærmiljø. For å få til dette, må naboene kjenne hverandre, de må føle tilhørighet til lokalsamfunnet og ha et ønske om selv å  bidra til å utvikle gode felleskap.

Ideelt sett burde vi slik sett blitt mer bofaste – i stedet for å flytte hyppigere, som vi gjør i dag. Vi burde i stedet gå på vår lokale skole, som aldri burde hatt mer enn 500 elever, og klort oss godt fast i vårt barndoms nabolag, der de aller fleste levde med godene jevnt fordelt mellom seg. Da ville vi helt fra barnehagen og opp gjennom arbeidslivet føle samhørighet med både våre naboer og våre lokale næringsdrivende.

En slik sterk tilhørighet ville på mange måter gjort det enklere å forebygge.

De samfunn som kjennetegnes av lite kriminalitet, er samfunn der forskjellen på fattig og rik er liten. Der forskjellene er store, øker kriminaliteten. Vi får det samfunnet vi selv skaper. Hvis vi virkelig ønsker å forebygge en negativ samfunnsutvikling, må vi utjevne de store forskjeller vi også ser tilløp til i vårt eget land. Men ønsker vi det?

Få barn sulter i Norge.  Piken med fyrstikkene har vært i himmelen lenge.  Men opplevd fattigdom er likevel en trussel. De rike blant oss synes godt, og har alt som reklamen og filmene viser at de skal ha – og som mange bare kan drømme om. Hos noen kan trangen bli sterkere enn moralen. Når forskjellene blir store nok, og oppleves for urimelige, kan kriminalitet for noen grupper bli en akseptabel snarvei til materielle goder og respekt.

Dersom disse gruppene lever i deler av samfunnet der tilhørigheten er liten, både kulturelt og følelsemessig, så beveger utviklingsspiralen seg i feil retning: Nedover.

Aldri har så mange i Norge tatt doktorgrader, og aldri tidligere har vi hatt så mange profesjonelle hjelpere. Men når kunnskapssamfunnets profesjonelle aktører kommer inn på banen, hva skjer da med ”kjøkkenbordkunnskapen” om forhold mellom mennesker? Snart er det ingen som tør å snakke til de ”tøffe” ungdommene i gata. Vi venter heller på at skolepsykologen eller sosionomen ordner opp.

Men sosionomene bor sjelden i samme gate. De sitter innefor glassvegger i store hus, slått sammen i store, sentraliserte NAV-kontorer. Uten å se det som naboene lenge har sett, uten å forstå det omgivelsene lenge har forstått. Kjennskap til nærmiljøet og menneskene rundt den som strever er avgjørende for om hjelperen greier å lose et annet menneske inn på stø kurs med utdanning, arbeid og trygge sosiale nettverk.

Da holder det ikke å overlate forebyggingen til proffene. Det blir som å tro at innvandringsmyndighetene alene skal integrere våre nye gjester i samfunnet, eller at politiet alene skal sørge for at det er trygt å gå på byen etter midnatt.

Slik jeg ser det, vil utfordringene vokse seg over hodet på oss hvis vi ikke sammen forsøker å være ta ansvar for lokalsamfunnet – og hver på sin måte bidra til å bygge opp inkluderende bo- og arbeidsfellesskap i hverdagen.

Mange prøver så godt de kan. Noen lykkes med mye. Men skal vi greie å forebygge skjevutviklingen som er i gang – med økte forskjeller og dalende tilhørighet, så må samfunnet omstille seg i en helt annen grad enn i dag.

Spørsmålet står fortsatt ved lag: Er vi villige til å bidra selv?

Even Ytterhus er SLT-koordinator i Trondheim kommune og medlem i Det kriminalitetsforebyggende råd. Han er utdannet politi og har lang erfaring fra politiarbeid i både Oslo og Trondheim.