Samfunnets reaksjon overfor barn og unge som begår kriminalitet, må ivaretas av flere offentlige instanser og på flere forvaltningsnivåer.

Årsakene til at barn og unge begår kriminalitet er sammensatte og komplekse. Tiltakene som skal til for å stoppe den kriminelle aktiviteten, må være tilsvarende mangfoldige.

Foto: DiaTM/Flickr

Særlig ved gjentatt og alvorlig kriminalitet vil reaksjonen være uten betydning hvis den ikke samtidig følges opp med nødvendige tiltak for å fjerne eller begrense de bakenforliggende årsakene. Samfunnets reaksjon overfor barn og ungdom som begår kriminalitet, ivaretas derfor av flere offentlige instanser og på flere forvaltningsnivåer.

Det viktige samarbeidet
De mest sentrale instansene er politiet, barnevernet, skolene og barne- og ungdomspsykiatrien. Ansvarsavklaring og samarbeid mellom disse blir avgjørende for hvor god hjelp den unge får til å mestre sin livssituasjon og unngå en kriminell løpebane.

Erfaringer viser at ansvaret for atferdsvanskelige barn og unge dessverre har lett for å bli pulverisert. Det er derfor en stor utfordring å sikre at etater med ulik kompetanse og ulikt tilbud kjenner til hverandre og samarbeider. På den måten kan best egnede tiltak bli satt inn på riktig tidspunkt overfor den enkelte unge.

Dagens lovverk og gjeldende instrukser til etatene gir både rett og plikt til ulike former for samarbeid mellom offentlige etater i enkeltsaker. Politiet er for eksempel pålagt å melde fra til barnevernet når unge under 18 år begår lovbrudd, og barnevernet skal ha mulighet til å følge saken og etterforskningen. Omfang og samarbeidsformer varierer samtidig mellom etater og fra kommune til kommune. Samarbeid mellom politiet og barnevernet er også naturlig som følge av at politiet er pålagt å etterforske lovbrudd begått også av unge under 15 år, selv om saken da ikke kan avsluttes med at det tas ut tiltale.

Forutsetninger for å lykkes
Grunnleggende verdier som menneskeverd, respekt, omsorg og solidaritet skal synliggjøres for den tiltakene settes inn overfor. Følgende prinsipper legges til grunn:

• Tiltakene må bidra til å sette tydelige, trygge og forståelige grenser. 
• Tiltak som gir utfordringer om ansvar eller setter grenser, vil fungere best om de iverksettes av personer som har betydning for barnet. Det betyr at sakene bør løses på lavest mulig nivå, og at de om mulig skal involvere familiene til gjerningspersonene. 
• En viktig forutsetning er at det lykkes å skape et godt nettverk rundt lovbryteren 
• Tiltakene skal ansvarliggjøre og involvere lovbryteren. Ansvaret må tilpasses barnets alder, slik at det gir muligheter for positiv utvikling og utfordring til å velge bort kriminalitet i fremtiden. 
• Tiltaket bør gi muligheter for gjenoppretting. Gjenopprettende handlinger vil være sentralt for å ivareta offerets rettigheter. Samtidig vil de på en konkret måte kunne gi gjerningspersonen anledning til å gjøre opp for seg og legge lovbruddet bak seg. 
• Lovbrudd begått av barn og unge kan være utslag av en vanskelig livssituasjon. Når samfunnet reagerer på barne- og ungdomskriminalitet, må aktuelle sektorer gi muligheter for hjelp og rehabilitering der det er nødvendig. 
• Reaksjonene må komme raskt. Barns tidshorisont er betydelig kortere enn voksnes, og som virkemiddel for forbedring vil reaksjonen miste sin betydning i takt med tiden som er gått siden lovbruddet. 
• Barn og unge har vanligvis en sterkt utviklet rettferdighetssans. For å redusere faren for fremtidig kriminalitet, må de unge oppleve at det er nær sammenheng mellom lovbruddet og hvor streng reaksjonen er. 
• Tiltakene skal ikke inneholde sterkere virkemidler enn nødvendig. Prosessen bør heller ikke rettsliggjøres mer enn nødvendig.

Hvorfor må vi reagere?
Barnevernskonvensjonen sier at barn og unge har rett til tydelig grensesetting. Foreldrene er de viktigste oppdragere. Foreldrenes reaksjoner, sammen med det nære nettverkets er kanskje det mest virksomme virkemidlet, særlig overfor det første lovbruddet.

Men samfunnsinstitusjonene må også delta i opplæringen til ansvarlighet og rett atferd. I de tilfellene hvor foreldrene ikke kan eller vil ta ansvaret, må ulike samfunnsinstitusjoner overta rollen som tydelige voksne omsorgspersoner. Når foreldre, de nære omgivelsene eller samfunnet ikke reagerer på lovbrudd, eller reagerer sent og med utydelige signaler, går den unge glipp av hjelp til å finne sin nåværende og fremtidige plass i samfunnet.

Heller ikke fra et offerperspektiv er kriminelle handlinger fra barn og unge akseptable. Mange ofre for barne- og ungdomskriminalitet er selv barn. Det er en grunnleggende rett for barn å vokse opp i trygghet uten å frykte trusler eller kriminelle handlinger fra andre barn. Gode reaksjoner på lovbrudd vil derfor ha en dobbel funksjon i arbeidet med å sikre god oppvekst for barn og unge ved å gi bedre forhold både for gjerningspersonen og for offeret. 

Reaksjonene er oppdragelse - ikke straff
Straff i betydning påført onde vil i liten grad lære bort positiv atferd og dermed gjøre det vanskeligere å nå fram med andre byggende tiltak.

Den kriminelle lavalderen på 15 år er i Norge grensen for når samfunnet kan straffe gjerningspersonen for lovbrudd. Barn under den kriminelle lavalder er fortsatt i en livsfase der læring av rett og god atferd er viktig. Langt på vei gjelder det også unge i alderen 15 til 18 år. Tiltakene som settes inn ved kriminalitet skal nettopp støtte opplæringen i rett og god atferd. 

Straff i betydning påført onde vil i liten grad lære bort positiv atferd og gjøre det vanskeligere å nå fram med andre byggende tiltak. Derfor bør ikke tiltak som samfunnet setter inn for å hjelpe barn og unge bort fra kriminalitet, ha straff i strafferettslig forstand som formål, verken skjult eller åpent. 

Reaksjoner på lovbrudd skal være av oppdragelsesmessig art. I tillegg vil det være behov for tiltak som gir hjelp til ulike årsaker for en vanskelig livssituasjon.

Tvang eller frivillighet?

Hvordan lærer barn å ta ansvar?

En av målsettingene for innsats overfor unge som begår kriminelle handlinger, er at gjerningspersonene skal lære av det som har skjedd og ta ansvar for den skade eller krenkelse de har påført offeret. Slik læring skjer i liten grad ved tvang. Av den grunn bør normalt frivillighet være utgangspunktet for tiltakene som skal settes inn. 

Samtidig må ikke frivillighet hindre at man kommer i gang med prosesser som kan ha positiv betydning for lovbryteren. Gjennom samtaler kan den unge motiveres og utfordres til å delta i programmer eller ta ansvar for å gjøre opp for seg. Prinsippet om mest mulig frivillighet i valg av deltakelse må imidlertid ikke føre til at lovbrytere under 15 år kan velge bort tiltak i det hele tatt.