Evalueringen av SLT-prosjektet på 90 tallet pekte spesielt ut tre erfaringer som er viktig å merke seg for kommuner som ønsker å starte med SLT. De tre er:

1. SLT er en modell for samordning, ikke et aktivitetsprogram. Målet er å få mer effekt ut av allerede igangsatte tiltak ved at forskjellige etater/virksomheter støtter og utfyller hverandres arbeid, ikke å sette i gang så mange nye aktiviteter som mulig. Dersom SLT oppfattes som et aktivitetsprogram, blir resultatet et penge- og ressurskrevende merarbeid som blir mer til frustrasjon enn til besparelse og gevinst.

2. Samordningen fungerer bare optimalt dersom det forankres på topp-plan innen kommunen og i politiet. Det må ligge en bevisst politisk vilje bak samordningen, og kommunens og politiets ledelse må sitte sentralt i modellens styrende organ. Dersom ikke ansvaret plasseres på topp-plan blir det fort glemt og oppfattet som et særanliggende for spesielle ildsjeler. Samtidig er det viktig at alle ledd i kommuneorganisasjonen er godt kjent med hva SLT innebærer.

3. Samordningen fungerer bare etter hensikten dersom det ansettes en SLT-koordinator som får et overordnet ansvar for å være pådriver i alle ledd av samarbeidet. Det er viktig å få tilsatt en koordinator i hel eller delt stilling for å hindre at ildsjeler brenner ut og blåmandag blir det endelige resultat.

Koordinatoren skal ikke være aktivitetsleder, men må være inspirator og pådriver i forhold til praktikerne i de ulike virksomhetene. Koordinatoren skal, som det ligger i navnet, koordinere eksisterende tiltak; få de forskjellige aktørene til å samordne sine utspill og jobbe mot felles mål.

I mindre kommuner vil det likevel i mange tilfeller være slik at koordinatoren har en delt stilling og kan også være tilsatt som aktivitetsleder, utekontakt eller lignende i tillegg til koordinatorrollen. Det er uansett viktig at han/hun har førstehåndskjennskap til alle tiltak i kommunen og at lederne for disse tiltakene kjenner ham/henne.